Goal Kick!

-   Det er torsdag formiddag og jeg er på Motshitshi Primary school. Jeg har slått sammen 4 a og b for å kunne gå tidligere siden det er mellom 35 og 40 grader. Guttene spiller først og det har oppstått klyngespill av godt slag ved det ene hjørnet. Ballen går ut og jeg blåser i fløyten og roper:- Goal Kick!. Ungene kikker på meg og sier: -corner kick! Jeg hører hva de sier, vi har ingen vester å adskille lagene på og jeg har ikke sett hvem som skøyt ballen ut. Om jeg hadde sett det så hadde jeg heller ikke kunnet adskille hvem som var på hvilket lag. –Goal Kick! Jeg står fast på mitt. –Corner Kick! roper 19 av ungene, de 19 andre sier ikke så mye.  –Goal Kick! Jeg kan ikke gi meg nå selv om jeg vet jeg har tatt feil. De kunne jo miste respekten for meg som dommer og aktivitetsleder. Det ble Goal kick og spillet fortsatte videre med noe svekket tiltro til dommeren.

Malaria Malaria (av Knut Harald Myklebust)

Jeg hadde besok av Knut Harald og Johan for tre uker. Turen vekte sangforfatteren i Knut Harald!

Malaria malaria hvordan griper du an

Bli det gjennom myggstikket

Eller blir det gjennom vann

Du har ovverasket mange

Irritert ble også noen

Hele verden har du spilt no’n puss

 

Gud, malaria er verre enn ord kan si

Gud, malaria den viser meg din magi

En ufattelig gift har du sprøytet inn

Gud, malaria, du store min

Tekst og melodi: Knut Harald Myklebust

(melodi er sterkt påvirket av Kamilla Kamilla og Gud din nåde)

 

Dilemma sjuk men vil til byen

Jeg er sjuk og er borte fra skolen, men jeg er ikke så sjuk at jeg må ligge i senga. Jeg har hostet en uke og prøver å bli frisk. Jeg kunne godt tenkt meg å ta en tur til byen fordi det er en del jeg kunne fikset. For eksempel dratt på internet og postet dette dilemmaet. Problemet er at taxiene (minibussene) som går til byen går forbi begge skolene jeg skulle vært på i dag og den hvite huden min er ikke akkurat så god kamuflasje. Hva skal jeg gjøre? 

Mosambik - en vakker dag

Overskriften er inspirert av boka jeg nettop har lest; Afrika, en vakker dag, av Tomm Kristiansen. I tilfelle noen lurte på hvordan i alle dager jeg kunne komme med en slik profesjonell overskrift. Boka kan anbefales på det sterkeste hvis du liker Afrika. Jeg dro fra Moshate søndag morgen med hovedmål om å komme meg til noen naturskjønne omgivelser i Limpopo eller Mpumalanga. Jeg tok en minibuss først til Marble Hall og deretter en ny minibuss til Middelburg, før jeg kom til Middelburg hadde jeg bestemt meg for å endre reisemål. Så koste hva det koste ville skulle jeg komme meg til Maputo ved kysten i Mosambik. Jeg tok dermed en minibuss videre til Nelspruit og da jeg kom frem dit var det allerede mørkt så jeg bestemte meg for å overnatte i denne byen. Minibussen fra  Mokopane til Marble Hall kostet 45 Rand, Marble Hall til Middelburg kostet 65 Rand og Middelburg – Nelspruit kostet 100 rand. Alt i alt ca 210 Rand for 3-400 km. Jeg ble kjent med ei på den siste bussen som hadde en kamerat som drev pirattaxi i Nelspruit. Eivin var en ålreit fyr, han hadde ikke sovet de siste to nettene, taxi yrket var hardt, noen ganger ble han oppringt på natten. Jeg forklarte han at jeg ville bo billig og han kjørte meg til et sted hvor det kostet 400 Rand per natt. Det var fire ganger så mye som budsjettet mitt lå på så jeg ba han kjøre meg til et nytt sted. Han var ikke bedre kjent i byen enn at vi måtte spørre på en pub. Vi var heldige med at det var en backpacker bare et steinkast unna. Der betalte jeg 150 Rand etter å ha prutet fra 315. Eivin ville ha 40 Rand for kjøreturen som ikke var særlig lang, jeg syntes det var litt dyrt men det fikk koste hva det måtte. Jeg måtte ha overnatting og det hadde jo vært vanskelig å finne uten Eivin. Jeg fikk telefonnummeret hans og han sa jeg måtte ringe han dagen etter når jeg skulle videre. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre det fordi jeg syntes det var for dyrt, men dagen etter var gode råd dyre og jeg måtte igjen ringe Eivin som kom med taxien sin. Han hadde klart å klistre Taxi skiltet oppå taket med dobbeltsidig teip men han kom plutselig på at teipen ikke var så god da vi stod ved siden av en politibil i et kryss. Han tok den fort ned. Turen til minibusstasjonen var kort. Enda kortere enn reisen i går. -This is going to Maputo sa han ganske stolt over å ha funnet den så fort. Jeg spurte hvor mye han skulle ha og han sa 40 rand. -40?!? Sa jeg med et tonefall som jeg ønsket at skulle høres ovveraskende ut. Han sa yes og jeg gav han pengene. Jeg ville jo tross alt hatt store problemer uten hans hjelp.

Reisen til Maputo gikk bra, på grensen ble jeg stående litt lenger enn de andre i bussen fordi jeg ikke var fra Sør Afrika eller Mosambik. Jeg måtte også betale 172 Rand for å krysse grensen. Jeg sa –jammen jeg har jo sør afrikansk arbeidstillatelse, og viste siden i passet med arbeidstillatelsen. Det hjalp ikke og jeg betalte de 172 randene.. Jeg skulle til Maputo og hvis prisen var 172 rand for å krysse grensa så måtte jeg betale det. Med null kroner på konto og 500 rand igjen føltes hver rand ut som 10 kroner selv om 1 krone er ca like mye verdt som 1 rand(1kr=0.80 R). Jeg var sist tilbake i bussen men jeg kunne heldigvis ikke skimte noen sure miner da jeg entret 20-30 minutter etter alle andre. I afrika er de vant til å vente.  Vi hadde jo tross alt ventet 1 time før bussen gikk fra Nelspruit og  noen sikkert enda lenger. Siste passkontroll ble gjort av den flotteste grensevakten jeg har sett. Hun sjekket et tilfeldig utvalg av pass hvor mitt var inkludert. Hun spurte om jeg snakket portugisisk eller et annet språk som jeg ikke husker hva var. Jeg sa at jeg bare snakket engelsk. Vi forstod at vi ikke kunne kommunisere, hun smilte og jeg smilte tilbake.

I Maputo var det overskyet da jeg ankom. Jeg stod på minibusstasjonen uten en anelse om hvordan jeg skulle komme meg til backpacker hotellet jeg hadde bestemt meg for å overnatte på. Jeg fikk hjelp av en lokal taxisjåfør som sa han kunne kjøre meg dit for 100 Rand. Jeg visste ikke hvor langt det var til Backpacker men jeg syntes det hørtes alt for dyrt ut så jeg gikk derfra og i neste kryss spurte jeg en ny taxi om han kunne ta meg dit, han skulle ha 100 meticais. Uten å vite hva kursen lå på syntes jeg dette hørtes mye rimeligere ut. Jeg tok ut 1000 Meticais med mitt mastercard og gikk for å få meg et godt måltid på en restaurant. Det blei spaghetti Bolognese med kaffi og en god rullekake til dessert.  – nå koser jeg meg! Sa jeg til meg selv. Regningen kom på 350 Meticai. Det hørtes litt dyrt ut men jeg ante jo ikke hva kursen lå på. 1 krone er verdt ca 4 meticai fant jeg ut senere. Siden det var overskyet og for kaldt til å bade bestemte jeg meg for å gå rundt å kikke. Første målet var fiskemarkedet som skulle være veldig bra. På vei mot fisketorget gikk jeg forbi presidentens bolig. Jeg lente meg inntil et gjerdet på den andre siden av veien for å kikke på kartet. En vakt kom ut av presidentens plass og like før han skøyt meg fjernet jeg meg fra gjerdet og gikk videre. Jeg spurte en i nærheten hvorfor jeg ikke kunne sitte der, han sa det var Nelson Mandelas hus når han var i Mosambik. På vei ned mot fiskemarkedet møtte jeg to jenter, og siden jeg ikke hadde pratet med så mange og gått mye alene de siste dagene syntes jeg det var veldig artig å prøve å kommunisere på portugisisk og jeg ble positivt ovverasket over hvor mange ord som var like spansk, samtidig var det store begrensinger fordi de kunne ingenting engelsk. Vi gikk ned til stranden og jeg skjønte jeg hadde gitt for mye oppmerksomhet da hun ene skrev –I love you ok. I sanden og de begynte å spørre om jeg hadde kone eller kjæreste. Hun ene ville også ha en hadeklem. Hun fikk det og de spurte meg om telefonnummeret. Jeg hadde ikke med telefonen min og jeg sa at jeg ikke husket nummeret utenat. Jeg fikk derfor nummeret deres og sa jeg ville ringe de dagen etter. Jeg hadde tross alt hatt det hyggelig så jeg ville ikke skuffe de med å si at jeg ikke ønsket nummeret men jeg visste med meg selv at jeg ikke kom til å ringe.  Jeg kom meg ikke til fiskemarkedet den dagen. Derfor bestemte jeg meg dagen etter for å dra til fiskemarkedet for å spise lunsj. Jeg tok en buss til Costa Do Sol og fant  fiskemarkedet. Jeg gikk inn i restaurantområdet og følte meg selv som en fisk da alle heiv seg over meg og prøvde å få meg til sin restaurant, i tillegg kom selgerne og ville selge meg ting. Jeg satte meg i restauranten til han som maste mest og det fungerte slik at jeg selv gikk og kjøpte sjømaten på markedet og de 

tilberedte det for meg til en avtalt pris. Jeg kjøpte 1 kilo sjømat. Jeg fikk spist opp alt og det var et fantastisk måltid til 300 meticai inkludert drikke. Jeg kunne sikkert fått det enda billigere men jeg var sulten og trengte den maten og da fikk det koste hva det koste måtte.

Bussen til johannesburg stod klart til å dra avgårde og jeg så en gutt og ei jente stå 20 meter unna å råkline. Begge så ut til å være av europeisk opprinnelse og hun skulle med bussen mens han skulle bli igjen. Jeg laget meg noen teorier om at det var oppstått en ”på reisen romantikk” og at de ikke kom til å møte hverandre igjen. Jeg fikk bekreftet mistanken da hun kom gråtende inn bussen, tydelig lei seg forr å skilles fra han. De ville savne hverandre i 3 uker så ville den ene slutte å svare på mails. Tiden leger alle sår.
jeg hadde delvis rett, på grensa kom jeg tilfeldigvis i kontakt med henne da vi begge ble ferdig i passkontrollen lenge før alle de andre. Hun var fra tyskland og hadde truffet han da begge var frivillige arbeidere i uganda. De var kjærester og hadde reist sammen i 7 uker. Han var fra zimbabwe men bodde i england. De ville ikke treffes på noen måneder. –it’s not easy with the long distance sa jeg i medforståelse om at det ikke alltid er lett med avstandsforhold.Hun måtte ta en joint bak hjørnet på bensinstasjonen hvor vi hadde 20 minutter pause for å døyve stresset. Bussen til johannesburg kostet 750 meticai mens hoteloppholdet kostet 500 for 2 netter. 

 

 

Golfbanen

I går og i dag hadde jeg bare et mål for øye; å finne golfbanen. En fyr i en butikk hadde gitt meg retningen og jeg tok avgårde. Jeg måtte spørre igjen på en bensinstasjon og de forklarte hvor jeg måtte gå, men veiene var som labyrinter og akkurat i det jeg skulle gi opp så jeg et skilt med en pil hvor det stod: Golfklub. Jeg spurte noen forbipasserende hvor den lå og de sa den lå i enden av gaten. Jeg bestemte meg for å dra hjem og oppsøke den i morgen som er i dag. I dag stod jeg opp klokken halv 7 med et mål for øyet, nemlig å finne golfbanen. Jeg gikk av i Dudu Madisha drive og fulgte den til enden. Det var lenger enn jeg hadde trudd, ca 3 km. Til slutt kom jeg fram til golfbanen. Det var som å komme til paradis med grønne enger og trær i et ellers ganske tørt terreng. Det pågikk en turnering så det var ikke mulighet for å spille. Jeg bestemte meg for å kikke litt rundt og det jeg så var at det var ingen svarte spillere, mange regler om etikette og hvordan å kle seg. Det var som om det stod et usynlig skilt: Whites only. Hadde jeg vært svart ville jeg ikke følt meg særlig vell der jeg stod. Den lange veien tilbake gikk jeg Thabo Mbeki drive gjennom et fint strøk hvor det sikkert bare bodde hvite. Mens det eneste jeg så var svarte tjenere som gjorde gartnerjobber. Ville disse hvite ha golfen for seg selv eller er det rett og slett av liten interesse for svarte å spille golf. Sikkert begge deler tenkte jeg mens jeg kikket på armene mine for å sjekke om jeg faktisk var hvit. Det var ikke godt å si, men så så jeg t-shorte skillet og da var det ikke til å ta feil, jeg er fortsatt hvit, men har blitt ganske brun. 

Tro eller overtro?

Jeg skal ikke være den som bedømmer hva som er riktig og hva som er historier og oppspinn. Men at de er mer opptatt av overnaturlige ting her er hvertfall sikkert. De fleste jeg møter her er kristne men de ber også til sine forfedre eller auntfathers som de kaller det. Jeg var hjemme hos faren til mora mi på søndag og der viste hun meg en grop i sementen i bakgården. Det var der de brukte å tenne lys og snakke til fedrene som var døde. Veldig mange har slike i hjemmet sitt.
I dette øyeblikk holder de på å ”rense” huset jeg bor i før lørdagens store fest, det gjør de ved å be (dvs. Synge høyt og så be høyt i en ring alle på en gang), sprute vann på veggene og å gå rundt med aske å røyklegge alle krinker og kroker i huset. Jeg ble litt nysgjerrig og de fortalte meg at det var for å holde witchcraft borte. Min bror Inocent fortalte meg at 6 personer kunne komme seg til Johannesburg ved hjelp av et brød. Jeg trudde først det var en gåte men det var visst sant at ved hjelp av heksekraft kunne de fly på brødet. Han hadde ikke sett det selv men han hadde lest i avisa at ei dame fra området hadde blitt funnet i Pretoria på et teppe. Hun hadde sagt at teppe var overbelastet så hun hadde detti av. Hun hadde visstnok brukt teppet som transportmiddel. Brød og teppet bruker ca 5 minutter til Johannesburg og det samme til Pretoria som er ca 200 km herfra. Mora i huset var litt skeptisk til disse tingene fordi hun aldri hadde sett det selv.
Noe de selv opplevde var da de skulle skyte kua som skulle slaktes til en fest for noen år siden. Pistolen ville ikke fyre av skudd når den pekte mot kua, da han pekte mot bakken ville den derimot fyre. Naboen kom med sin gunner og prøvde det samme, han kunne heller ikke skyte kua. De mente at den avdøde faren i huset ikke ville at kua skulle skytes så de brukte kniv istedet og da fikk de tatt livet av den.

Nå har den yngste broren akkurat vært innom å røyklagt rommet mitt og det virker som prosessen er ferdig og jeg slipper å bekymre meg for heksekraft for en stund framover. .
Jeg må innrømme at jeg er litt bekymra for om når vi ber sammen , noe vi gjør av og til, om de da ber til sine forfedre også.

PS. Kua paa bildet er selvsagt drept med kniv

Bafana Bafana, et sjarmerende lag

Landslaget til Sør Afrika blir kalt Bafana Bafana. Bafana betyr gutt så på godt norsk blir bafana bafana gutta boys. Bafana Bafana er et godt spillende lag og de dominerer som regel ballbesittelsen i kampene de spiller, de spiller på kryss og tvers og åpner opp rom her og der når det blir trangt. De er virkelig flinke. Men med en gang de nærmer seg mål får de et problem fordi ingen kan skyte, de eneste som kan skyte er Steven Pienaar i Everton og Benni Mccarthy som ikke er med i troppen fordi han har oppført seg som en drittunge og har ikke møtt opp når han har blitt innkalt tidligere. Dette gjelder spesielt i ubetydelige kamper mot andre afrikanske land. Men nå gikk president Jacob Suma ut å sa at han ville ha Benni tilbake på landslaget. Benni Mccarthy er ikke særlig populær her i Sør Afrika, han er coloured (en blanding mellom hvit og svart) og har ikke den ønskelige tilhørigheten til Sør Afrika. Han gjør som han selv vil. Men det er liten tvil om at det er akkurat den spilleren Sør Afrika trenger for å gjøre det bra. Fordi Bafana Bafana sentrer og sentrer. De kunne sikkert sentret seg gjennom et nåløye, men de skyter aldri, og når de først gjør det så er det elendig. det ender dermed som regel med at motstanderlaget får en kontring eller dødball og skorer. Kontring er forresten et ukjent begrep i bafana bafana og man kan si at de er det stikk motsatte av hva Norge står for med Drillo. Bafana Bafana tapte 5 kamper på rad etter prøve vm og den brasilianske treneren Joel Santana som nesten ikke snakker engelsk og er ikke så god til å snakke for seg i media er lite populær og nå er alt han gjør galt. Han ble kritisert da han bare hadde gjort 4 bytter i en treningskamp, han er for deffensiv, han får for mye betalt, han gjør byttene for seint i kampen. Men hvis det er han som har fått de til å spille den fotballen de gjør så ville jeg ikke hatt han sparket for de har, til tross for alle tap, imponert meg. Forrige landskamp borte mot Irland hadde de ballen 75% av kampen. De rundspilte Irland, men de skorte ikke, det gjorde Irland på frispark og det var den eneste sjansen de hadde i kampen. Det samme skjedde mot Serbia og Serbia vant til slutt 3-1 etter at Sør Afrika hadde rundspilt Serbia i første omgang. Omstendelig er vel det riktige ordet og hva Drillo ville sagt for å betegne dem. Meget omstendelig.

Grunnen finner vi på alle treningsfelt i landsbygdene rundt omkring. De spiller med en stein som mål, skoring hvis de treffer steinen. De skyter aldri og har dermed aldri skuddtrening. Gjennombruddspasning er et fremmedord her, en pasning er en pasning enten den går fremover eller bakover eller sidelengs. De er fryktelig flinke på småspill og ballbesittelse og jeg som var en offensiv ving som likte å drible i Norge har blitt en defensiv midtbanespiller som er tøff i duellene og spiller safe pasninger. Jeg liker dog godt den nye rollen så lenge jeg holder meg skadefri, noe som ikke er så lett lenger i denne skrotten. Har allerede hatt 2 lyskeskader på 2 kamper.

Bafana Bafana er ganske bra med i Aron Mokhoena og Booth i midtforsvar. Booth er hvit og hver gang han har ballen roper publikum booooooooooth. Det høres ut som de buer han ut men det gjør de altså ikke. Jeg blir selv kalt Booth av noen her i landsbygda. På midtbanen har de en god gammel kjenning, Macbeth Sibaya som defensivt anker. Han spilte i Rosenborg for mange år siden uten å lykkes veldig der. Sibaya er en veldig god og arbeidsom spiller. Så har de Steven Pienaar som er topp class midbanespiller og Teko Modise som er en populær ving fra topplaget og midt favorittlag her nede, Orlando Pirates, Modise er veldig glad i å drible og å prøve på triks, noen ganger ser det helt teit ut mens noen ganger gjør han det veldig bra. Han har veldig god teknikk og vil nok snart dra til Europa hvis han har hodet med seg. I tillegg har de Tshabalala som skoret et flott mål mot Norge i mai. Han har dreads og er en veldig likandes spiller. Han er en optimist. Også er det Benni da.. Som spiller i Blackburn og har det opprinnelig navnet Benedict. En god spiss som kanskje trur han er større stjerne enn det han er. Allikevel er jeg enig med Suma. De må tilkalle han om de skal ha noen mulighet i vm og da trur jeg de kan gå videre fra gruppespillet.

Cup of Heroes

Cup of heroes er en turnering som blir holdt i Sør Afrika mellom alle lokalsamfunn som Score har arbeid i. COH er  flaggskipet til Score, organisasjonen jeg jobber for og på lørdag var det kvalifisering i Apel , ca 2 timer med en buss som dro dårlig i oppoverbakker. Turneringa skulle starte klokken 8 og mannen som går for å være veldig organisert (i følge han selv og kanskje etter sør afrikansk målestokk) Eric ledet hele turneringen. Eric er en av mine såkalte provincial trainer fra Score og er en fyr med godt humør og veldig vennlig.

Laget vårt måtte dra hjemmefra klokken 6 og jeg stod opp klokken halv 6 etter å ha slumret en halvtime. Uheldigvis var det ikke mat i huset så jeg måtte ta meg noe frukt til frokost. Jeg rakk to slurker av kaffikoppen før jeg ble hentet av Edmond, en av trenerne for laget vårt. Vi ble stående å vente i en time på bussen som kom klokken 7. Jeg har blitt såpass vant til å vente her nede og jeg klarte 50 minutter før jeg surnet. Det var kaldt ute og en av guttene hadde tatt med seg en vuvuzela. Hvis dere har sett en sør afrikansk fotballkamp har dere hørt den. En forferdelig lyd.

Vi ankom Apel litt over 9 og da var ingenting klart. Ingen av banene var streket opp, de hadde ikke mål til fotballen, de hadde ingen volleyballbane. Benker ble tatt i bruk for fotballmål og tau mellom to stolper ble brukt som volleynett. Deltakerne brydde seg ikke om at de måtte vente 2-3 timer. I afrika er de vant til å vente.  Min voluntørkollega litt lenger øst i Limpopo, Kjell Kristian, hadde kommet dagen før, han ble fortalt at han måtte tidlig opp og fikk ikke tid til å spise frokost da en av mennene som stod i bresjen for turneringen sa de måtte ut å fikse. Han hatet å være seint ute(de finnes i Sør Afrika!?!) men det samme gjaldt ikke for kameraten hans for de måtte vente 1 time på han før de kom i gang og Kjell hadde surna da jeg møtte han litt over 9. Han hadde ikke fått frokost.

Vi kom omsider i gang selv om et av lagene ikke hadde ankommet enda.  De kom akkurat i tide til at de ikke tapte første kamp på walkover. Jeg var med som dommer i fotball. Etter turneringen skulle alle lagene vise fram en tradisjonell dans fra stedet de kom fra og Kjell og jeg ble ganske ovverasket da Apel sitt innslag kom med sju 13-14 år gamle jenter usjenerte i sine tradisjonelle drakter som var skjørt men ingen overdel. – Det her e for møkje.. eg ekje vant til det her. sa Kjell. Jeg var enig i det.

Så kom det til premieutdelingen og vinneren ville få reise til Pretoria til sluttspillet i oktober  men da fant Eric ut at det manglet to helt nye fotballer. Han annonserte dette og sa at de ville lete gjennom bussene for å seom noen hadde stjålet de. Bussene ble gjennomsøkt og ballene ble funnet i bussen til Moshate, min gjeng. Jeg ble veldig ovverrasket og skuffet fordi jeg har blitt ganske godt kjent med disse ungdommene gjennom volleyball og fotballtreningene vi har hatt de siste 3 ukene.

Klokken halv 6 kunne vi dra hjem og til tross for en lang dag, tyverier og at laget ikke hadde klart å kvalifisere seg til turneringen var det like livlig i bussen på vei hjem som på vei til turneringen. De sang og danset over en lav sko.

Pa esel

Det er fullt mulig der jeg bor a komme seg fra a til b ved hjelp av eselkraft. Her kjorer jeg eselslede for forste gang i mitt liv. Riktignok bare for bildets skyld og 200 meter.

Celine Dion på maks volum i Limpopo, Sør Afrika

Som dere forstår har jeg tenkt og jobbet lenge med denne overskriften. Tankene rundt overskriften begynte å svirre da jeg satt i bilen til min bror i hostfamilien og han satte på Celine Dion på et anlegg som overgår de fleste rånerne i Notodden. Bilen er en caravelle som er bygd om innvendig til å ha to sofaer og bakerst er det 2 meter med bare høytalere og lyd. En skikkelig pimp my ride bil. Dette var altså den andre gangen jeg har hørt på Celine Dion på maks volum i bil her i Sør Afrika. Den første gangen var på vei fra Paarl til Cape Town. Det var også en fantastisk opplevelse fram til han ene trudde vi ikke likte lovesongs og satte på noe piggtrådmusikk i stedet. Broren min Ino
Familien min er med andre ord ganske velstående men senere samme dagen var jeg med samme bror, Inocent heter han, ut med noen kamerater. Vi var først på en lokal fotballkamp med veldig mange tilskuere. Kanskje 200 tilsammen, men ingen bryr seg om kampen, det viktigste for de fleste er sosialiseringen og de drikker øl. Ino er politimann og drakk cider fordi han ikke var noe glad i øl, han liker det som er søtt sier han, det var han som kjørte bilen denne ettermiddag/kvelden selv om han drakk 2-3 alkoholholdig cider. Det er ikke uvanlig å drikke alkohol og kjøre bil. Men han var klar på det at det var viktig å ikke være beruset når han kjørte. Så han ville alltid passet på at han hadde kontroll. Men han er ikke den eneste sjåføren som drikker og antall trafikkuhell er nok betydelig større enn i Norge. Min kamerat fra basketballaget har bare en fot, den andre mistet han i en trafikkulykke for et halvt år siden. 50 meter unna stod 3 jenter å pratet, han ene kameraten til Ino kom med en påstand (han likte å komme med påstander og de likte å diskutere): Ho ene har fått skoene av kjæresten. Skoene var nemlig italienske ”Cavella” og hun hadde ikke råd til skoene selv fordi hun hadde en bukse av et billig merke. Ino var selvfølgelig uenig, han likte å være uenig. Han mente hun kunne komme fra en rik familie. Jeg ble spurt om hva jeg trudde, jeg sa jeg ikke hadde nok kunnskap om kulturen til å vite hvem hun hadde fått skoene fra, men sa jeg trudde mest på at hun hadde fått de fra kjæresten. De forklarte meg at det er veldig viktig å se rik ut og det viktigste var skoene. Alle visste hva som var dyre sko og noen kunne bo i jordhytte og sove uten madrass men gå rundt i italienske sko som jeg aldri hadde tatt meg råd til. I det ei av jentene går forbi bryter plutselig han ene kameraten ut av bilen og roper et eller annet til henne. Hun gir ikke store responsen så jeg spurte han hva han sa, han sa han hadde prøvd å få kontakt med henne, kanskje han var heldig i kveld. Han hadde tidligere fortalt meg at han hadde både kone og barn så jeg lurte på hva han tenkte om det. Det var visst helt uproblematisk fordi hun ville ikke få vite om det. Han fortalte at alle gutter kunne ha opptil flere kjærester. Det som var viktig var å klare å holde det skjult for de andre kjærestene. Alle var enige i dette bortsett fra en av gutta som var lykkelig sammen med sin kjæreste.

Skolene

Skolene
Jeg skal jobbe på 5 skoler med faget life orientation. Dette faget kan sies å være et altmulig fag. Det går ut på blant annet å øke selvtilliten, informasjon om HIV AIDS, lederegenskaper, sport, fair play osv. Jeg skal i hovedsak jobbe med aktivitetsbiten ved faget fordi jeg er her for idrett.
Her er noe av det som har skjedd. Onsdag: Jakameni 1. Time med 1. Klasse. Timen varer 30 minutt. De hadde like godt slått sammen begge klassene så jeg hadde 80 elever på 7 år som ikke forstod engelsk og meg som ikke kan Sepedi, språket som snakkes her. Jeg bestemte meg for å gå bort fra planen som var pasninger og skudd og heller ta noen leker. Jeg tenkte slangesisten var en lek som ville vaere lett aa forstaa saa jeg forklarte mens jeg viste at jeg skulle begynne aa han mens de andre skulle lope. Naar en ble tatt skulle de lenke sammen og prove a ta resten. Da jeg blaaste i floyten fikk jeg en ovveraskels for da stod alle stille og kikket rart paa meg mens de lo, noen lop til og med etter meg mens jeg lop rundt og tok en etter en. Konklusjonen var at sisten er en vanskelig lek aa laere bort med kroppsspraak.

Bildene er fra straffesparkkonkurransen mellom to u14 jenter skolelag.

Bloggen skifter form

Jeg skal nå bo i Sør Afrika i Limpopo provinsen i et år. Bloggen vil dermed gå i en litt ny retning og vil handle litt mer om Sør Afrika og litt mindre om drømmer og dilemmaer.

Jeg har foreløpig vært 2 uker på kurs i Paarl utenfor Cape town og 1 uke i Pretoria før jeg på mandag reiser til mitt community hvor jeg skal bo hos en vertsfamilie med på 10 personer.

Her er et glimt fra lunsjen i Cape Town. Burgern var god og fjellet i bakgrunn heter Table mountain